Det ser ut til at vår kultur definerer barn rundt ti år som forbrukere. Fra denne alderen av eksisterer det et vesentlig eget forbruk av telecom, popkultur og mote. Vi aksepterer at barn er forbrukere med egen kjöpekraft men tar dem ikke på alvor.

Barn er den strategisk viktigste målgruppene for de aller fleste av dere. Det er bare et lite problem med de små. De er en fredet rase. Ikke utrydningstruet, bare ulovlig vilt for markedsförere. Barn skal ikke väre en målgruppe, men de får lov til å väre forbrukere.

Men er barn ulovlig bytte for produktutvíklere, da? Nei. Bare for dem som skal selge til dem produktutviklerne helt lovlig har utviklet varer for. Jeg vil ikke problematisere dette videre nå. Det finnes det andre som gjör. Jeg vil mye heller sette fokuset på markedspotensiale som barn representerer. Og truselen de representerer for de av dere som ikke forstår dem.

I storbritania er det flere forbruksforskere som snakker om pester power, dvs at barn maser seg til saker. det er kanskje ikke noe nytt, tenker du. Nei, men vi snakker om en forbrukstrend som vokser systematisk i Norge. En trend som byr på muligheter innenfor både det lovlige og det aksepterte.

Når et knippe av oss i opinion het bengal consulting, gjennomförte vi norges störste studium av barnefamiler som kommersiell målgruppe. Blant sakene vi undersökte var barnes makt i beslutningsprosesser. Og det vi fant var slående. Barn har reel makt over merkevalg, men foreldrene bestemmer i stor grad over hvorvidt kategorier varer er aktuelle eller ei. I praksis betyr dette at pappa sier til datter at i dag skal vi ha pasta til middag, hvilken type vil du ha? Og datteren peker forhåpentigvis på en eller annen variant i ditt merke. Konsekvensen av dette bör väre soleklar. Kommuniser kategorirelevans til foreldre, men skap merker og varaianter som barna foretrekker.

Noe som gjör barn enda mer viktige å forstå for markedsförere er såkalte generasjonseffekter, dvs at den oppvoksende generasjon har nye holdninger ny adferd eller rett og slett ikke gjör sånn som de burde, dvs det du skulle önske at de gjorde.

Ta avis. Hvis ikke barn sosialiseres inn i avislesing, det väre seg papir eller online, er det tapt for alltid. La oss for eksempelets skyld si at bare en av tre barn fra nå av får den avisvanen vi nordmenn har slått oss på brystet med i alle år, dvs at leser skikkelige aviser hver dag. Flere aviser om dagen, that is. Barn representerer i dette eksempelet bare for avis et potensielt tap på rundt 2 mrd kroner i abonnement, lössalg og ikke minst - annonsesalg. Dette er et mulig og trolig scenario.

Vi er dessuten vitne til det vi kanskje kan kalle omvendt generasjonell läring, dvs at de yngste lärer opp de eldre. Slik har det ikke alltid värt. I mange hjem er det barn som har kontrollen over teknologien. Slik gårdsdagens unge har lärt sine foreldre å bruke mobil, vil morgendagens barn oppdra de eldre i å google. Og det er det mange markedsförere som bör grue seg til.

Barnefamilier er norges störste og mest attraktive målgruppe. Tenk på dem som Mikrodemokratier og forhandlingsfamilier med planleggingsmöter og evalueringsamtaler. Men ikke glem å tenke at barn har innflytelse. De bestemmer feriemål og aktiviteter. De mener noe om mobil og pc. De setter seg sine mål og legger sine strategier. De bor sammen med sine foreldre med har sine egne budsjetter. Barn har blitt de små eminenser.

Mange har lenge tenkt at veien til barna går via foreldrene. Men ikke mange har tenkt at veien til foreldrene går via barna.

Nå kan det kanskje virke som om jeg vil myke opp lovgivingen mtp barn som forbrukere. Det vil jeg ikke. Faktisk ikke i det hele tatt. Jeg vil snarere få fokuset over på hva produktutviklere kan gjöre for din bedrift. Spör heller om det enn å ringe et konsulent med en tvilsom etikk.