Lidl etterlater seg ikke noe av verdi annet enn læringen vi alle kan ta av alle feilene de gjorde: Du kan ikke komme her og komme her.

Jeg aner ikke hva de ansvarlige i Lidl tenkte da de bestemte seg for å etablere seg i Norge. ?I Norge er de amatører i matvarebransjen. Vi er proffe i Tyskland og flere andre land. Derfor vil vi vinne?. Øh. Neppe. Kanskje de resonnerte slik: ?I Norge er mat dyrt. Vi selger billig mat. La oss legge Norge for våre føtter med noe helt nytt: skikkelig lave priser!?. Jeg håper ikke det, men er redd at tampen brenner. Eller enda verre: I Norge har de altfor få butikker der det er mat å få kjøpt. Altfor få, har de i Norge. Eller kanskje de var litt mer sofistikerte og så for seg en lysende fremtid basert på ?tyske butikker i Norge med forsøksvis unike verdiøkende butikkopplevelser basert på minimalistiske selvbetjeningsforretninger der kunden kan bli kjent med nye merkevarer og produkter hvor lav kvalitet og lav pris er mye viktigere enn medarbeidernes rettigheter og trivsel.?

En av mine beste ?brand positioning statements? så langt, om jeg får si det selv.

Hvordan tror du de tenkte?

• At dagligvarebransjen i Norge, med Coop, Norgesgruppen, Reitan og Co., er dovne og mette og lette å slå?
• Eller at det norske folk vil at de skal bli slått?
• Av en omstridt tysk kjede?
• Som selger melk som er holdbar i to år?
  

Norsk dagligvarebransje er tilnærmet perfekt konkurranseorganisert. Bare se på markedsandelene. Det er noen få veldig store som konkurrerer om å være markedsleder. Det er noen tydelige utfordrere som med ulike strategier gjør dagligvarehandelen i Norge mer skjerpet og litt differensiert. Det er tydelige segmenter og stadige forbedringer innenfor de fleste av konseptene. Det er en langsiktig orientert dynamikk som sikkert for mange fremstår som en ikke videre innovativ bransje. Men endringene har vært mange, og store. Og flere kommer.  Og kjedene i Norge er temmelig bra på å takle disse endringene ut ifra forutsetningene, synes jeg. Den eneste som ikke ser ut til å finne seg helt til rette, er svenske Ica. Det er spennende å se hvordan de igjen og igjen prøver nye strategier for å vinne store markedsandeler.

Hvis du er enig med meg i at hver og en av disse (unntatt ICA) har et tydelig eksistensgrunnlag og en definert rolle, er du kanskje også enig i at Lidl aldri spilte noen rolle.

Hvilken rolle skulle det ha vært?

• Den som skremte Rimi-Hagen?
• Den som presset Orkla?
• Den som gjorde Norge til et hyggeligere sted å handle?
• Den som alle heiet på, men som ikke fikk det til?
  

Hvis Lidl har gjort noen som helst nytte for seg, var det ved å skremme de norske og nordiske merkevareleverandørene ? ikke kjedene ? til å skjerpe seg ytterligere. Men den nytten var neppe verdt prisen?

Her er det vi har lært av Lidl:
Ikke kom her og kom her uten en eller flere av følgende:

• En synlig og sympatisk ledelse
• Et mer attraktivt vareutvalg som presenteres delikat
• Et effektivt og ålreit serviceopplegg
• Et markedsføringskonsept som gjør at folket forstår hvorfor kjeden finnes og at den fortjener livets rett
• En god tilgjengelighet og gjerne fremtidsrettede distribusjonsløsninger
  

Det er da ikke mye å be om det? Hæ?

Norge har gitt Lidl avskjed på grått papir. Ingen gråter fordi Lidl må gå. Ikke engang de ansatte, tipper jeg. De får sikkert arbeid i en annen kjede der de i tillegg får lov til å være venner med kollegaer (Lidl heiet ikke akkurat på noe som kunne minne om vennskap eller relasjoner på jobben), og hvor de slipper å jobbe til etter julematen står på tallerkenen på selveste julaften. (Ja, Lidl hadde litt lenger åpent den dagen, og det måtte de ansatte bare finne seg i.) Jeg vet ikke hva du mener, men jeg er av den bestemte oppfatning at det ikke er verdt å sløse bort så mye tid, penger, arbeidsplasser og spalteplass på å skremme opp Norsk merkevare eller dagligvarebransje. Det er rett og slett uøkonomisk. Og veldig politisk korrekt. Vil du skremme, holder det jo lenge å si Moms.  Bø!

Og nå er de ute av Sverige og. Hah!